Globalt perspektiv
Selv om sirkusene hvert år annonserer dyreopptredener fra hele verden, eksisterer det en forestilling om at dyr i norske sirkus står i en særstilling. De dyrene man ser på norske sirkus kan imidlertid like gjerne være trenet på et engelsk treningsanlegg, eller ses i vintersesongen på en fransk varité.
Mytene om at dyr i norske sirkus trenes uten vold og lever under bedre forhold enn andre sirkusdyr eksisterer på tross av at bransjen er uttalt internasjonal, og særlig dyrenumrene er innleid.(1) I Norge ser man de samme oppstallingsmetoder, transportvogner, repetisjonsmetoder, og de samme trenere og dyr, som man ser på sirkus ellers i Europa. Likevel eksisterer en naiv forestilling om at det å være i Norge skulle innebære en bedre skjebne for et sirkusdyr – en forestilling som mangler basis i realitetene.
Internasjonale treningsanlegg
Når sirkuset sier at de er en verden i miniatyr, og at alle verdensdelene er samlet under ett telt, sier de det med stolthet. Men sirkusindustrien er global både på godt og ondt. Det globale sirkusmiljøet er en verdensomspennende industri – hvor ville dyr fanges inn fra naturen, eller avles opp i avlsanlegg tilknyttet de større sirkusene i Europa. Den globale sirkusindustrien kjøper innfangede vill-elefanter fra India, temmer dem i treningsanlegg i Europa, for deretter å selge dyrene med innlærte numre til sirkus over hele verden. Allerede på tidlig 1930-tall kjøpte Hagenbeck Zoologiske Gård i Tyskland elefanter fra jungelen, for å “akklimatisere dem og skolere dem i innledende sirkus-krav”, for deretter å spre dem til sirkus over hele Europa og Amerika.(2) Chipperfield Promotion i England drev samme salg av “ferdigtrente” egenavlede løver og tigre opp til år 1998, inntil de ble dømt for dyremishandling. Etter dette har de startet med elefanttrening, og selger elefanter til ulike europeiske sirkus.(3) Maktmisbruket som er avslørt i slike treningsanlegg,(3) er like smertelig relevant for dyr som en dag vises i Norge.
“Norske” sirkusdyr finnes ikke
Den internasjonale sirkusbransjen er en evig runddans av artister og dyr som turnerer verden over.(4, 5) “Norske” sirkusdyr er derfor ikke et begrep med klart innhold. “Meranos” hester, kameler og lamaer kom “rett fra sirkus i Tyskland”,(6) og sjøløvene som har vært både på Agora og Merano tilhører tyske Steibner og vises såvel i andre skandinaviske land som Tyskland og Sør-Europa.(4) Hundene i Merano 2004 var fra Russland, og hundene i Arnardo i 2003, var i Danmark i fjor og i Tyskland i år.(4) Elefanten Baba – en ensom indisk hunnelefant – som ble vist frem på Merano i fjor eies av en tysk dyretemmer, Adriana Falco Althoff. Da Baba hadde turnert Norge rundt, ble hun i oktober sendt til Paris hvor hun ble vist frem på Circus D´hiver Bauglione til 6. mars.(4) I år turnerer igjen Althoffs elefanter på norske veier.(6) Dyrene man ser i Norge, får ingen pause fra de evinnelige transportene og de daglige rundene i manesjen, når det ikke er norsk sirkussesong. De står på hodet eller løper i ring i en annen sydligere manesje, gjør jobben i en fornøyelsespark eller på en varité, vises frem på en av de mange sirkusfestivalene – eller blir drillet i nye opptredener i vinterkvarterene. Da Arild Arnardo eide en elefant opptrådde han med henne blant annet i Monte Carlo og varitéen Lido i Paris når hun ikke ble vist frem i Norge.(7)
Mengden av dyr som har vært i norske sirkus tilsier at en stor del av de dyrene som eksisterer på det internasjonale sirkus-markedet faktisk har turnert i Norge. Merano alene har hatt 71 forskjellige elefanter i manesjen,(5) og “hundrevis av andre dyr som hester, ponnier, hunder, sjøløver, papegøyer, duer, strutser, esler, sebraer, lamaer, dromedarer og kameler”.(5) Norske sirkus turnerer også i utlandet, hvor de utnytter enda flere dyr: “Fire år på rad (1994 – 1997) besøkte vi Polen etter at sesongen i Norge var avsluttet. På våre gjestespill i Polen har vi hatt løver, tigre, pantere og sjimpanser i Meranos manesje” (5)
“Fire år på rad (1994 – 1997) besøkte vi Polen etter at sesongen i Norge var avsluttet. På våre gjestespill i Polen har vi hatt løver, tigre, pantere og sjimpanser i Meranos manesje.”
Cirkus Merano
Båndet mellom dyr og eier – forsvinner over grensene
Båndet mellom dyr og dyretemmer er en av sirkusmytene som gjør at publikum aksepterer sjøløvenes innøvde klasking med luffene som “henrykt klapping” og elefantens fra naturens side oppovervendte munn som et “smil”. Publikum hengir seg med dette til en ukritisk menneskeliggjøring på dyrens bekostning: Naturlig adferd og egentlige behov er skubbet unna i kulissene, og den grelle kopien av oss mennesker står igjen i flomlyset. Er dyrene og eierne uatskillelige venner, slik sirkusmyten fremstiller det? Enkelte ganger stemmer det at dyret først og frenst har én trener å forholde seg til. Imidlertid har de fleste dyretemmere mange dyr, og oppmerksomheten som fordeles til det enkelte dyret er begrenset. En trener kan temme både ville kattedyr, elefanter, hester, kameler og hunder og opptre med flere dyrenumre – reise med noen dyr til ett sirkus og andre til et annet.(4) Trenere som reiser med samme dyr har heller ikke nødvendigvis den kontakten med dyrene som de ønsker å fremstille – hoveddelen av dyrenes tid tilbringes i transportvognene eller på trening hvor de skal adlyde og prestere.(8)
Flertallet av dyrene trenes imidlertid på å adlyde uansett hvem som ber dem om det – med stadig nye dyretemmere og under enhver omstendighet. Ikke bare selges unge dyr fra opptrenings-anlegg “ferdige” til bruk,(8) mange sirkus tjener også ekstra penger på å leie ut dyregrupper, som presenteres av ulike dyretemmere hvert år ved ulike sikus.(4) Cirkus Americano i Italia eier 15 elefanter, en mengde kameler, 24 hester, 56 hunder og en gruppe hvite tigere – alle dyrene leies ut til andre sirkus i Europa, nylig var 9 av elefantene presentert på et dansk sirkus av en dansk dyretemmer.(4) Svenske Sirkus Olympia har også en innbringende utleiepraksis: En av sirkusets tre hestegrupper ble presentert av Agoras direktør i 2004.(4) Olympias kameler var samtidig i Finland, bortsett fra én som direktør Dahl brukte i fjorårets forestilling for Merano.(4) Et dyr kan altså temmes av en person på et opptreningsanlegg, selges til et sirkus for å trenes i spesielle opptredener, leies ut til et annet sirkus og presenteres av deres dyretrener, for så å havne på et tredje sirkus i vintersesongen – stadig med nye mennesker å adlyde.
Sirkusdyrenes opprinnelse
Dyr som ender opp i sirkus har svært ulik bakgrunn. Igjen ser man at hele verden er sirkusenes “dyrebutikk”, ikke bare sprer treningsanleggene og utleiesirkusene sine dyr over hele verden – særlig de eksotiske dyrenes fødesteder er ofte land langt fra Europa. Over halvparten av elefantene i sirkus er viltfanget fra jungelen.(9) Den senest registrerte viltfangede elefanten ble tatt i 2003, flere av dyrene som ble fanget på 60- og 70-tallet er fortsatt i live.(9) Også dyr som kenguru, løver, krokodiller og klovdyr kan ha vært viltfanget.
Dyr kan også stamme fra dyrehager, privat eie eller født i sirkus.(1) Flere sirkus avler dyreunger som fødes på veien, for å trekke til seg ekstra publikum til foto-sesjoner.(8)
“De eldste elefantene er farligere å arbeide med enn de yngre, de arbeider langsommere og blir egenrådige (…) Egenrådige elefanter er farlige – en kan ikke stole på dem. Da er det på tide å pensjonere dem.”
Elefanttrener Scholl ved Sirkus Merano 1999
Sirkusdyrenes endelikt
Hva skjer med sirkusdyr som ikke kan opptre? Hva hender med sirkusenes “overskuddsdyr”? De fleste dyretrenere har mange dyr, og dyrene må opptre for å skape inntekter. Dyr som er blitt “til overs” kan bli tatt livet av eller solgt videre: Disse dyrene føres det ikke noe register over, de fødes og forsvinner uten at noen legger merke til dem.
Elefantregistre viser at elefanter født i fangenskap ofte dør etter 2-20 år, mens elefanters naturlige levealder er over 50.(9) En anseelig mengde av de oppavlede elefantene dør også samme år som de er født – dette gjelder i særlig grad han-elefanter,(9) og reflekterer kanskje bransjens form for “løsning” for å unngå “vanskelige” dyr.
Etter at dyrene har fartet rundt fra land til land, blitt leid ut eller byttet “eier”, hender det at de “pensjoneres” ved å kun brukes til fremvisning. Flere sirkusdyr er endt opp i zoologiske hager – f.eks. ble den første “norske” sirkuselefanten som Arild Arnardo kjøpte, plassert i en tysk dyrehage etter en stund.(7) Europas dyrehager mottar tydeligvis flere sirkusdyr. I følge uttalelsen til denne elefanttreneren som har to lenkede hannelefanter, kan det virke som om det er ren rutine for dyretemmerne å kvitte seg med eldre elefanter: “De eldste elefantene er farligere å arbeide med enn de yngre, de arbeider langsommere og blir egenrådige (…) Egenrådige elefanter er farlige – en kan ikke stole på dem. Da er det på tide å pensjonere dem. Jeg gir de bort til en zoo (…)” Elefanttrener Scholl ved Sirkus Merano 1999(10)
Men verdens dyrehagene blir selv kritisert for å ta livet av overskuddsdyr. Det er lite trolig at de i realiteten står med armene åpne for sirkusets dyr: “(…) selv under optimale forhold, når alternative muligheter i forhold til avl, planlegging og bestandsstabilisering er vurdert, vil (…) avlivingen av dyr noen ganger være uunngåelig.” (11)
Dyr dør ikke bare av alderdom eller fordi de blir “overskuddsdyr”, dyr i sirkus dør også av sykdom. Veterinærene på stedene hvor sirkuset turnerer har bare unntaksvis spesialkompetanse på flere av artene som sirkuset bringer med seg. Men det er heller ikke alltid veterinær blir tilkalt – syke dyr er dårlig reklame, og sirkus som har blitt filmet undercover har gjemt bort slike dyr, samtidig som de annonserer med å være besiktiget av dyreverninspektører.(8) I enda alvorligere tilfeller har dyrehager endret veterinærjournalene til dyrene i ettertid for å skjule lite publikumsvennlige diagnoser, til tross for at den ansvarlige for journalene selv var veterinær.(12) Også i Norge har veterinærer ved dyrehager vist samme type lemfeldighet med dyrenes sykdom såvel som ærlighet rundt omstendigheter for dyrs død.(13) Dyr som vises frem risikerer å gjemmes bort når de er mindre presentable, og sirkusets hektiske kjøreplan vanskeliggjør også et tilfredsstillende sykestell.
Kilder: 1) Nettside som presenterer skandinaviske sirkus og tilknyttede artister, www.cirkusskandinavia.dk; 2) “I livets manesje – en reise med cirkus Arnardo i går, i dag og i morgen.”, Finn Jor & Jørn-Kr. Jørgensen, Grøndahl Dreyer, 1998; 3) “The ugliest show on earth – the use of animals in circuses”, rapport fra Animal Defenders International 1998; 4) “Dyr i sirkus”, uttalelse fra Rådet for Dyreetikk, 1997; 5) “Fakta om Sirkus Merano”, Meranos programhefte 1999, gjengitt i Circusforum temahefte nr. 4/1999; 6) “The land of sawdust and spangles – a world in miniatyre”, Francis Beverly Kelley, National Geographic, no. 4, oktober 1931; 7) Animal Defenders International, beretning om filmavsløringer mot Chipperfield på www.ad-international.org;8) Elefantkonsulent Dan Köhl, www.elephant.se; 9) Sirkus Meranos nettsider, www.merano.no; 10) Norsk Cirkusforums temahefte nr. 4 1999; 11) “The killing of surplus and old animals in zoos”, Engel H. Zoo Hannover GmbH, Dtsch Tierarztl Wochenschr. 2001 Mar;108(3):123-4.; 12) “Review of the Smithsonian Institution’s National Zoological Park”, Marc Bekoff, http://www.awionline.org/articles/bekoff.htm; 13) rapport fra kilder i Akvariet i Bergen om silkeapers død, sammenlignet med Akvariedirektørens versjon i bl.a. Bergensavisen 3.8.99.
